 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
MC-tur 5. - 10. Juni 2000 Bergen - Rødberg - Beitostølen - Lom - Sogndal - Bergen Nils sin rute: København - Hirtshals - Bergen - ...... - Sogndal - Oslo - København.
Alle foto: Nils, Erik, Oddvar og Victor. 5. Juni. Skoltegrunnskaien i sommervarme Bergen. Eriks venn og samarbeidspartner Nils ankommer med danskebåten kl. 9:00. På kaien venter velkomstkomiteen bestående av Erik, Oddvar og undertegnede. Nils har problemer med sykkelen, han får ikke slått av tenningen. Må koble fra batteriet for å kutte strømmen. Første etappe går derfor til BMW-forhandleren Arne’s Motor for om mulig å fikse problemet. Der blir det konstatert at hele "dashbordet" må demonteres, en operasjon på 3-4 timer. Nils bestemmer seg for å leve med problemet – Danmarksplass er ikke stedet å tilbringe formiddagen når vakre Hardanger lokker med sol fra skyfri himmel. Vi kjører om Nesttun til Bjørkheim i Samnanger for første kaffepause. Videre over Kvamskogen til Norheimsund for neste kaffepause på Sandven hotell. Til kaffen nyter vi Oddvars frosne hjemmebakte boller (de tiner imidlertid raskt i solen på kaikanten). Utover bollespisingen er vi lite flinke til å få i oss annen næring enn – nettopp – kaffe. Turen forsetter innover fjorden via Granvin, med ferge over Hardangerfjorden og opp Måbødalen til Hardangervidda. Et kort stopp ved Vøringsfoss for å kikke ned i avgrunnen – vandring på stupkanter er ikke noe for meg – mye tryggere å kjøre motorsykkel. Kaffepause nr. 3 tar vi midt på Vidda på Dyranut fjellstue i et fremdeles praktfullt vær, laber bris og sol over hvite vidder.
Fra snødekt landskap på Vidda går turen nedover i vårgrønn bjørkeskog til Geilo og videre til Rødberg i Numedal. Etter middag på Rødberg hotell – syltynn løvbiff – ("Hvad er det her for no?" spurte Nils) kjørte vi til Hvammen Gård hvor vi tilbrakte kvelden og natten. 32 mil tilbakelagt, passelig startdistanse for godt voksne gutter. Resten av turen holdt vi oss under 20 mil pr. dag, med unntak av siste etappe for Nils (Sogndal-Oslo). Tora, Eriks bedre halvdel kommer fra Hvammen Gård, derfor var det et naturlig reisemål for første etappe. Soverom ble fordelt, de to verste snorkerne - Nils og Oddvar ble romkamerater, og kjempet resten av turen om kretsmesterskapet i kroppslyder. 6. Juni opprant med det samme pene været som dagen før. Etter frokost hos bakeren på Rødberg som ble ganske stresset da det dukket opp "Fire fremmede ryttere" i tillegg til det faste klientellet, var vi klare for nye svinger. Opprinnelig hadde vi planlagt å fortsette til Tønsberg, men Nils ytret et sterkt ønske om å få mer fjell fremfor urbane strøk. Full enighet om Nils sitt forslag, Tønsberg får vente til en annen gang. Tilbake på syklene tok vi veien rett nordover langs Tunnhovdfjorden og ned til i Nesbyen i Hallingdal. En utmerket MC-vei på ca. 6 mil. Hallingdal fra Nesbyen til Gol er ikke fullt så attraktiv, men heldigvis en ganske kort strekning. Gol til Fagernes derimot er nok en utmerket vei for MC-folket. Likså strekningen opp til Beitostølen hvor vi stoppet for kvelden. Det var fullt på det første hotellet vi prøvde. Det neste hotellet var delvis stengt, men der vi fikk hver vår 3-roms leilighet for samme pris som enkeltrom – grei ordning.
På matfronten var det også god nivåheving – Peppes Pizza er bra, pluss et lite glass vin og kaffe avec. Matopplevelsene skulle ta seg kraftig opp de to neste dagene, men først måtte vi forflytte oss videre over Valdresflya til Lom. 7. Juni - Over Valdresflya var værgudene uforskammet nok til å sende en haglskur på oss. Det skremte oss imidlertid ikke fra å ta en liten svipptur nedom Sjoa og til Otta hvor vi inntok lunch på utekafèn over Remabutikken.Å komme til Lom sentrum med sin gjennomførte arkitektur var en opplevelse i forhold til Otta som var preget av et arkitektonisk virvar. Det er tydelig at noen bygdesentrum er mer bevisst på sitt utseende enn andre, et inntrykk Fossheim Turisthotell ikke gjør til skamme. Vi innkvarterte oss i en tømmerhytte oppi bakken – Nils og Oddvar på ett rom, Erik og meg på ett annet. Vi ble værende i Lom to døgn – andre natten måtte Nils evakuere ut til sofaen i stuen – Oddvar ble kretsmester!
Fossheim Turisthotell er viden kjent for sitt gode kjøkken, basert i stor grad på lokale ingredienser, derfor så vi alle frem til et godt måltid. Brimi’en sjøl dukket opp og anbefalte en utmerket hvitvin til første del av måltidet. Menyen ble studert og vi bestemte oss for 3rettersvarianten – helt til Erik oppdaget koldtbordet med alle sine delikatesser. Servitøren så litt undrende på oss da vi gjerne ville ha koldtbord til forrett før middag og dessert. Ikke helt vanlig kombinasjon forstod vi (Nils var òg litt skeptisk). Måltidet var uforglemmelig, foruten koldtbordet nøt vi Rosasteikt reinsdyrfilet "Arne Brimi" og "Jordbærsalat". Men andre dag skulle vise seg å overgå den første.
8. Juni våknet vi til en heller grå dag. Det var regn mot Strynefjellet hvor vi hadde planlagt en dagstur med Geiranger som mulig mål. Men "morgenfriske" gutter lar seg ikke stoppe av litt gråvær, i hvert fall ikke før vi kjørte inn i tåkeheimen en halv mil etter avkjørselen fra Strynefjellsvegen. Lunch på Grotli fristet mer enn tåkekjøring, vi snudde. Strynefjellet med sine lange rette strekk la opp til litt fartstrening, men som de lovlydige borgere vi er, holdt vi oss i skinnet (og vel så det).
Tilbake i baren på Fossheim fikk vi en prat med den hyggelige kokken Kristoffer Hovland som komponerte en fremragende 6retters middag for oss. Menyen kan du lese her, den taler for seg. Espresso med Grappa (mageregulerende – veldig sunt!) rundet av min hittil største kulinariske opplevelse. PS! I et TV-program to uker etter vi hadde besøkt Fossheim opptrer Kristoffer Hovland sammen med resten av kokkelandslaget. De lå i trening til verdensmesterskapet i kokekunst. Ikke verst – bli traktert av en VM-deltaker. Kvelden ble til lys natt, og vi tørnet inn. Været var blitt betydelig bedre - det lovet godt for turen over Sognefjellet neste dag. 9. Juni - Tidlig opp, en god frokost innabords og vi satte kursen sydover mot Sognefjellet. De første 7-8 km var veien under arbeid og lite egnet til MC-kjøring, mye løs grus over frest asfalt med slaghull. Men elendigheten tok en ende og normale kjøreforhold overtok. Vi gled gjennom landskapet i et behagelig tempo, lite trafikk – ble kun forbikjørt av en annen gruppe motorsyklister.
På Elvesæter dukker det opp en gigantisk søyle i den trange dalen. Vi svinger innom og like etterpå begynner informasjon om "Sagasøylen" å gjalle fra en høyttaler, utover den store parkeringsplassen. Å finne en 30 meter høy søyle med en rytter på toppen i en trang norsk dal ga en litt uvirkelig stemning. Søylen ble påbegynt i 1920-årene og skulle visstnok være et nasjonalt symbol, men ble ikke fullført p.g.a. krigsutbruddet i 1940. Etter krigen var det uenighet blant de folkevalgte om den skulle fullføres eller ei, og prosjektet ble lagt på is. Den ble på privat initiativ gjort ferdig, og ble av alle steder reist på Elvesæter i 1992 – burde heller vært glemt, spør du meg. Resten av synsinntrykkene på turen over Sognefjellet var ikke skapt av mennesker, men av naturen selv, og var for meg høydepunktet på hele turen – storslagent. "Ord blir fattige, dette må oppleves!" var Eriks konklusjon da vi stoppet for en fotorunde i godværet.
Spesielt nedkjøringen mot Lustrafjorden, hvor vi fra 1400 m.o.h. og 4-5 meter høye brøytekanter svinger nedover og nedover til sommeren ved fjorden. Det er en vakker strekning - som skapt for motorsyklisme.
Veien utover Lustrafjorden går gjennom idylliske småsteder og endte for vårt vedkommende i Sogndal hvor vi slo leir for natten (på Hofslund Fjordhotel).
Mette av inntrykk samt lasagne og pils tok vi tidlig kveld i Sogndal. Vi tok også farvel med Nils som skulle "opp med fuglene" neste dag for å rekke danskebåten til København. 10. Juni - Jeg hørte lyden av BMW 1100-boxeren som startet klokken seks om morgenen, men sovnet raskt igjen. Nils kjørte via Hemsedal til Gol og Oslo. Han kom ut for ufyselige værforhold over fjellet, men det skulle han ikke bli alene om. Regnet kom mot oss tre bergensere i strie strømmer da vi ventet på fergen over Sognefjorden fra Hella til Vangsnes. Vikafjellet som i fjor var en vakker drøm, artet seg mer som et mareritt i år. Sterk vind, kraftig regn og 10-15 meters sikt i tåkehavet var ingen fornøyelse. Tåken lettet heldigvis når vi kom ned i lavlandet mot Vossestrand, men regnet gav seg ikke før vi var hjemme i Bergen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; fikk da brukt de ekstra hanskene jeg hadde dradd med meg hele turen! Vi transporterte oss trygt hjem på våte veier – vi har vært ute en regnværsdag før! Et kort stopp på Dale og….. "Takk for turen"! Victor
Apropos været; under er et klipp fra Bergens Tidende 15. juni.
Både Valdresflya og Sognefjellet var vinterstengt i flere dager. Vi hadde max flax!!! |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
